Drosjeholdeplassene er lette å se i Albir, med store skilt merket med T og et telefonnummer. Drosjene, derimot, er en annen ting. Da vi kom frem til holdeplassen, traff vi på en nordmann som hadde ventet i over en halvtime uten å se snurten av noen drosje. Dette til tross for gjentatte forsøk på å ringe etter en.
Valgte å prøve meg på en telefon selv, og som magi dukket det opp to stykker. Dessverre lærte vi raskt at her gjelder det å brøyte seg frem, for noen sneik seg foran og stakk av med den ene drosjen. Nordmannen tok den andre, han hadde tross alt ventet lengst. Han skulle motsatt vei, men tilbydde oss å dele. Vi takket for tilbudet, vinket ham avgåde og gjorde oss klar for rundt to.
Etter en ny ringerunde, og erfaring fra forrige drosje, brukte vi albuene så godt vi kunne og kom oss inn i en drosje. Skulle kanskje overlatt denne til de andre som ventet, for det ble tidenes drosjetur. Hadde det ikke vært for at vi var festet med sikkerhetsbelte, hadde vi byttet på å sitte på fanget til hverandre. Eller enda verre, blitt kastet ut i første og beste sving. Med havraftingen 2021 friskt i minne, som endte med kompresjonsfraktur og en 3 cm kortere Berit, var jeg redd for å bli enda kortere denne dagen. Spesielt med tanke på at sjåføren ikke syntes å bry seg om å senke farten før han humpet over fartsdumpene, som det var altfor mange av.
Pustet ut et lettelsens sukk når vi endelig stanset foran porten til boligkomplekset hvor Lars sine foreldre bodde. Ikke bare fordi vi var fremme, meg aller mest fordi jeg fremdeles var like lang. Her ventet en koslig kveld, både inne i leiligheten og ute på balkongen med solnedgangen som bakteppe. Da det var på tide å dra hjem til Calpe, ringte svigermor etter drosje for oss. Og denne gangen var vi langt heldigere med sjåføren.
Hilsen en filleristet, men lykkelig Berit
